Hydrogen-OL? Ikke akkurat

I tillegg til deltakerbyen som skulle bli et hydrogensamfunn i miniatyr, og en rekke brenselcellebiler i gatene, ville selvfølgelig 100 busser bli en kraftdemonstrasjon av veien til net-zero karbonutslipp.

Bussene i Tokyo er et viktig symbol – de er jo en vesentlig del av et av verdens beste kollektivtransport-systemer, og med omhyggelige markeringer skulle de gjøre oppmerksom på banebrytende teknologi.

Allerede nå er det imidlertid åpenbart at det ikke er bare gloria.

Én ting er kostnadene. Det er Tokyos kollektivtransport som driver disse bussene og det koster dem 100 millioner yen – ca. 800.000 kroner – for seks års leasing.

Til sammenlikning koster en dieselbuss under en firedel og lever i femten år.

For i det hele tatt å få bussene ut, betaler derfor lokale og nasjonale myndigheter 80 prosent av de faste kostnadene.

Men selv det er ikke nok, fordi hydrogen er dyrt.

Til Financial times sa Daisuke Haryama, han driver Tokyo Bus, et selskap som har to hydrogenbusser i drift, at kostnadene med hydrogen er 2,6 ganger høyere enn de hadde vært hvis han hadde kjørt med diesel.

Listen over andre innvendinger er også lang. Alle buss-selskapene har diesel-pumper, men infrastrukturen for hydrogen er komplisert. Og mekanikerne føler seg ikke hjemme med den nye teknologien.

Men den viktigste er kanskje at det hydrogenet som brennes under Olympiaden kommer fra gass og produseres på den mest møkkete måten. CO2-utslippene derfra er formidable.

Det er med andre ord ikke gitt at en av japanernes paradegrener under OL har så mange miljøfordeler allikevel.

Det er kanskje et signal at på de store plakatene som viser Toyotas innsats for ‘Mobilitet for alle’ (under Tokyo 2020), er det ikke antydning av noen buss.